Søndagsfjeset

Kommentar: Jeg har bare vært på Facebook en liten uke og er fremdeles forundret.

Familien har fleipet og mildt presset på: "Du er den eneste i slekta som ikke er på Facebook". Så begynte et forsiktig press på jobben også. Sosiale medier er viktig.

Javel da. Javel da.

Hvor forunderlig snilt Facebook er.

Nå angrer jeg på at jeg ikke gikk inn i Facebook-verden for lenge siden. Ikke fordi jeg da kunne ha tjent avisa enda et hakk bedre med å bruke sosiale medier. Nei, rett og slett fordi de første dagene Facebook har vært å få en uventet gotteripose i fanget.

Som en småunge som på sin første bevisste bursdag har stått og måpet over alle som kommer og sier de er venner med han, har jeg sittet og gapt over alle som svarer ja til å være Facebook-venn med meg. Jeg hadde vel regnet med at familie, venner og kolleger svarte ja. De skulle bare prøvd å si nei. Men gjennom nye Facebook-venner har jeg fått tilgang til deler av deres venner og spurt noen av dem som har svart ja, og så har jeg spurt noen av deres venner igjen og heisan, der er jeg i kontakt med klassekamerater fra en fjern tid på videregående, og der er jeg plutselig venn med politikere og næringslivsfolk og andre som jeg tidligere ikke har vært mer enn høflig på hils med. Oj, så mange venner, og dette er bare begynnelsen.

Og til disse vennene kan jeg nå sende ut kloke ord og kloke artikler som jeg har lest. Men det har jeg ikke rukket ennå. For jeg har forundret og begeistret som en småunge vært opptatt av alt dette som Facebook forteller meg om Facebook-systemets mangfoldige nettverk.

Gi en født nysgjerrig journalist tilgang til den enorme gotteriposen som Facebook tilbyr over folks levnet, og man dukker ikke opp igjen før man er overspist på små og store detaljer av levd liv som Facebook-familien glad og fornøyd har presentert i denne vidåpne labyrinten som Facebook er.

Jeg har lest til øyet ble stort og vått. Og jeg vet allerede mye om fjerne venner fra tidligere tider, om hvor de reiser, hva de høster inn av epler og pærer, barnebarns liv og levnet og kloke ord. Nei, jeg har fremdeles ikke gjort en eneste ting av det vi mediefolk nå skal gjøre på nettet. Men når ukeavisen Ledelse slår fast at 40 prosent av ledermøter er bortkastet tid, må en ikke-leder kunne kaste bort litt av sin tid på Facebook.

Hvor forunderlig snilt Facebook er. Det er et sted der man er gode med hverandre, der systemet oppfordrer oss til å trykke på "Jeg liker dette"- knappen når en Facebook-venn har skrevet noe, og der systemet gjør det lettere for oss å huske bursdager.

Jeg trodde jeg kjente til Facebook, så mye som folk har snakket om det. Men jeg hadde ikke sett med egne øyne hvor merkverdig systemet er, og hva det gjør med folk. Facebook er et sted der man i prinsippet kan skrive om alt, også det mest private. Og man gjør det i en setting som kan virke privat, men som likevel i praksis er nokså offentlig, fordi det gir så mange muligheter til å kikke inn i folks liv. Derfor skriver folk private detaljer så det kviner etter, men viser stort sett fram søndagsansiktet sitt. På Facebook er man tilsynelatende så problemfri.

Man forteller om den fine søndagsturen, de gode hverdagene. Jeg har ikke sett den trøstesløse hverdagen, fortvielsen over en jobb man ikke får til, voksne barn som strever uten at foreldre kan gjøre noe, pengemangel, sykdomsplager, frustrasjonen over rødvinsfyll, det mislykkede samleiet, støvet som kravler fram fra krokene. Misunnelsen over venner som tilsynelatende klarer alt. Den gallegule lysten til å såre andre. Ondskapen som er en del av mennesket liv, på samme måte som godheten er det.

Blir snillheten og vellykketheten på Facebook et bedrag, altså juks? Nei. Det som skrives er jo stort sett sant, tror jeg. Det er bare ikke alt. For søndagsfjesene på Facebook kan på ingen måte tas til inntekt for at mennesket primært er et godt og snilt vesen.

Ondskapen er der i oss og rundt oss. Det erkjenner de fleste, men kommer i tvil når ondskapen blir uforståelig stor. Om drøye to måneder starter det som blir årets, ja kanskje hundreårets viktigste rettssak i Norge. Fremdeles er vi midt oppe i en uhyre viktig diskusjon om hvorvidt Anders Behring Breivik skal bli diagnostisert som sinnssyk eller ikke.

Når handlingene blir så groteske og uforståelig onde som i Anders Behring Breiviks tilfelle, er det fristende å skylde på sykdom. Men å tenke at vondskap egentlig er sykdom, hjelper oss ikke i møtet med den ekstreme, skriver filosofen Jon Hellesnes i en tankevekkende artikkel i Klassekampen sist lørdag. Han viser til en tankeretning representert av blant andre den tyske psykologen og sosiologen Erich Fromm som hevder at mennesket i seg selv er godt, og at ondskap er en sykdom. Men Hellesnes kritiserer denne tenkemåten og sier man må se onde handlinger som motivert ut fra umoralske meninger, og ikke årsaksforklare dem ut fra psykisk sykdom. Han har rett, selv om det hadde vært behagelig å putte ondskapen i sykdomssekken.

Den eldgamle sannheten gjelder fremdeles. Mennesket er både godt og ondt. Men på Facebook ville jeg ikke tørre annet enn å vise det snille søndagsfjeset.